"Escaping Ixtlan" startet sitt liv på en 16 spors opptaker rundt årtusenskiftet, med en 12 strengs elektrisk gitar (Gibson Eds 1275), en mandriola, noen kule effektbokser, og en knotete trommemaskin (Yamaha su-700)
Mandriolaen (12 strengs mandolin) tapte kampen om plass i dette arrangementet, og trommemaskinen måtte vike for ekte trommer på utgivelsen. Det var mer sounden og konseptet som ble festet den gangen.
Resten av sangen ble ferdigskrevet for anledningen (som med så mange andre sanger i dette prosjektet).
Som vanlig, er det ingen samplere eller keyboard på denne produksjonen. Dette er ikke et prinsipp for meg, jeg elsker synther og samplere, men som arrangør og produsent, liker jeg å lete andre plasser etter ingredienser til å skape mine egne sauser med, (før jeg evt. går til ferdigvaredisken).
Det er noe med å skape alt selv, det blir jo så kjedelig å bruke det samme som alle andre kan bruke.
Og hvem som helst klarer jo å lage troverdig lyd ut av samplere og apper i dag (og gjør det).
Kanskje ikke så rart at musikkbransjen har mistet noe av sin tidligere mystikk og respekt blant mange, i disse "teknologiske dager" (det er mange grunner til det dog).
Men musikk er fremdeles, for mange, en evig søken, en vandring, et eventyr, en måte å utrykke seg på (for kunstneren) som overgår alle andre utrykksformer. Samt hardt arbeid ,disiplin, og sist men ikke minst: spontanitet.
(Teknologi er noe helt annet).
Tittelen refererer til (og er en vri på) Carlos Castanedas bok «The Journey To Ixtlan».