Dette er en av de første sangene som jeg komponerte for mitt akustiske band Woo.

Navnet til bandet kom faktisk fra denne sangen.  Navnet i seg selv ble funnet opp av min gode venn og tidligere bandkollega Bård Kvalsund. 

Sangen ble laget på tampen av 1993 og var en "hit" på konserter i hjemtraktene i Ørsta/Volda.  Vi brukte å starte konserter med denne sangen og jeg husker godt en av de første gangene vi spillte den (i nabobygda Volda). Folk begynte å hyle, nesten litt Beatles aktig når vi begynte. (Ok, folk ble sittende og ingen besvimte) men det gjorde noe med en ung gutt fra Ørsta.  

Det var en av de første gangene jeg opplevde direkte respons fra første sekund på scenen. Musikkfortsettelsen ble en lett oppgave. 

Det var litt tidligere at jeg sverget til meg selv at jeg aldri skulle skrive en sang som jeg senere kom til å mislike. Jeg skulle kunne stå 100% for hver enkelt låt i all ettertid, eller så var den ikke bra nok.

Det var et idiotisk stort mål, jeg visste det.  Men jeg var aldri redd for å sikte høyt. Dessuten er holdningen så utroolig viktig i kunst at det nesten er hele poenget. 

Så etter snart 25 år med dette målet, går jeg god for all musikken jeg har komponert? Står jeg inne for den 100%?. Absolutt alt? 

Svaret er 100% Ja, og dette spørsmålet ble starten på dette prosjektet. 

 

Med meg på inspillingen:

Audun Havåg: kontrabass

Konsert i Volda i 1994/95

Med Bård Kvalsund, Stig Sandbakk, Geir Satre og Audun Havåg.