"Yin" og "Yang", er to av de tidligste sangene i dette prosjektet. Laget før jeg startet noen av de musikkgruppene som jeg nevner i bloggen min
Kanskje unødvendig å si, er de fra en tid jeg studerte klassisk gitar. Som jeg gjorde i 6-7 år.
Jeg husker at jeg var skuffet over den konservative tankegangen man lærte seg der (selv om jeg elsket musikken). Eg ville være en utforsker, en oppfinner, ikke et museum.
Eg var nok en skikkelig drittunge for gitarlæreren min. Og jeg ville bevise at man kunne spille bedre med moderne virkemidler (som plekter) og mine egne teknikker enn hva man kunne på den tradisjonelle måten.
Jeg øvde inn de gamle verkene på min måte. Jeg brukte timer og år på å få det til, men jeg tok selvfølgelig feil, verkene var 100 ganger enklere med de kjente og kjære teknikkene.
Det spillte ingen rolle, det var veien som var målet, og det var (og er) en måte å utfordre og utvide palettet. Jeg ser litt på det slik en maler velger papir, pensler, blekk eller pastell. Jeg øver alltid så vanskelig som jeg kan på nye sanger (for å si det enkelt).
Hvordan man tilnærmer seg en tone på en gitar, har betydelig flere utfall enn faktisk antall toner på selve gitaren (i motsetning til et piano feks).
Akkurat desse sangene er to av mange "akustikere" som ble laget ganske kjapt, og jeg har versjoner av dem i fleng: med og uten plekter, stakkato, legato, med klassisk gitar, og med tykke stålstrenger mm. Opprinnelig spillte jeg "Yin" inn kjappere, men det ble for drøyt for vokalen, så jeg prøvde senere, det ble for seint for gitaren.
Jeg øvde mye på piano sonater (på gitar) den tiden og disse er ment som en slags krysning mellom en sonate og en etyde. Jeg ønsket også aller helst å bruke stakkato versjonen (av Yin) på gitar, fordi den er gøyest, men det ble for diffust for vokalen også.
Jeg måtte gå for en "polyfonisk legato" versjon med "hengende bass".
Stykkene "Yin" og "Yang" er ellers laget for å være ekstremer av hverandre på flere måter, samtidig som de er to sider av samme sak. Teksten er også slik, med flere ekstreme sider av en problemstilling.
Jeg prøvde å få dem til å bli nesten ukomfortable i uttrykket, noe som er litt tøft som produsent å jobbe med. Men jeg lykkes med det.
Å bli ukomfortabel altså.
Stykket var aldri ment for utgivelse. Opprinnelig var det et (av flere) personlige "stykker" laget nærmest for å underholde meg selv, av kjedsomhet, etter 12 timer med gitar øving. Samtidig var det ekstremt tabu for meg å offentlig gi ut for tekniske ting på gitar.
"Yang" har en mer piano tilnærming i seg, men har tre legato linjer gående (en per streng) i motsetning til et piano, hvor man bruker pedalene for å få akkordene til å gå over i hverandre.
En etyde er et øvingsstykke for et instrument, men kan fremdeles være en fullverdig komposisjon. I strykerverdenen blir en etyde gjerne øvd på med forskjellige teknikker for å mestre instrumentet bedre,
"Yang" er på mange måter mer krevende (øingsstykke) som sådan enn "Yin", som også var litt av poenget.