Exciter er krydret med «britisk te» fra 1800 tallet
En heller dårlig sammenligning kanskje, siden britisk te egentlig var indisk, så sagt med andre (bedre) ord: den er inspirert av «britisk folkemusikk».

Det er egentlig ikke helt sant det med «folkemusikk» heller, da stilarten opprinnelig var mer tiltenkt den «adelige» delen av befolkningen (kort forklart (og tenkt)). 

Uansett, er vi vel alle enige om at dette, er så mainstream som du kan få det. Hvem liker vel ikke britisk pompøs folkemusikk? 
Jeg gjør (og sikkert alle som liker "Miss Marple"). 

Sangen har andre sider også: refrenget stammer mer fra 80-talls soul. 

Like meningsløst som å påstå alt dette, er det vel å si at: selv om musikken er inspirert av nevnte stilarter,  så prøver jeg ikke å etterape disse sjangerene. Tvert imot! Jeg vil skape noe nytt, både innenfor sjangrene og i seg selv. 
Om jeg får det til, er ikke opp til meg å bestemme, det viktigste er uansett selve sangen. Krydder er krydder. Eller er det det?

Som regel så går det kaldt nedover ryggen min, når det snakkes om krydder i kunst. 
Og som en tåpelig "utfordring", tvinget jeg meg til å bruke dette ordet i denne bloggen.
Jeg mener alle elementer i kunst skal ha en funksjon. Krydder brukes ofte til å sette smak på noe som er smakløst. 

Men det interessante er at, selv om smaken er som baken, er den fremdeles innvevd i kulturen vi har rundt oss, Og ofte helt ned til en 10 meters radius (hjemmet ditt). Smaken er ikke så individuell som vi liker å tro.  

Alle instrumentene og rytmene på sangen er akustiske.
Ivrig akustiker som jeg er, prøver jeg (som sikkert så mange andre) å fornye akustiske klanger i komposisjonene mine (med litt mer enn krydder)  I dette tilfelle ble oppskriften som følger:

1 stk akustisk gitar
1 stk stemme
 "Spiccato" celloer etter smak, (1 til 3 bør holde)
2 sett ned Congas (altså 2x2)
1 eller annen shaker, 
1 stk treblokk, 
16 spor med håndklapp (ca 2 meter fra mikrofon) 
1 Basstromme (udempet, men dempet med hånd, etter behov og utvikling i arrangement, 1,5 m fra mikrofon) 
1 stk Kontrabass unisont med elektrisk bass (en gammel klassiker).
Og sist men ikke minst:
1 stk kontorbord av kryssfiner (for min del, studiobordet) 
samt en krydderboks (faktisk). 
De to sistnevnte instrumentene spilles samtidig og blir vrengt med diverse vrengdupeditter etter smak. 
 
Og vips!

Musikere med meg på innspillingen:
Audun Havåg: 
kontrabass samt 16 spor med klapping (høres grusomt ut? Prøv å si det til en congasspiller) 


Jeg må også gi mye av  «krydderæren» i bloggen til nevnte Audun, som plutselig satt seg ned med en kopp te når jeg skrev dette inlegget. Noe som han aldri har gjort før. Inovativt Audun.