Jeg komponerte denne sangen i begynnelsen av tenårene.
Sangen er en del av et helt album med sanger (som har navnet “Seconds For None”).
Helt siden starten forestilte jeg meg at dette var musikk som ikke ville begeistre alle, spesielt ikke fjortis-vennene mine. Derav navnet på sangen og albumet.
Musikken var ikke inspirert av “populær musikk", og jeg synest både musikken og tilnærmingen var for spennende, viktig og personlig til å skrinlegge. På tross av at jeg ikke kunne tenke meg noen jeg kjente som ville sette pris på den.
Men jeg måtte følge magefølelsen, hjertet, eventyrlysten og alt som jeg hadde fått ut av livet hittil, og ta det inn i musikken. Da ble det ikke så viktig å føye seg etter regler og etikette i musikken (jeg hater det faktisk). Jeg ville følge instinktet, og erfare mine egne regler, men ikke uten hardt arbeid! De ble ikke så viktig å være en del av en “musikk menighet”, eller følge spesielle musikk sjangrer. Jeg var trygg på meg selv, jeg kjente flammen min, den hadde vært der hele tiden.
Som individualist og som kreativ, misliker jeg uniformer generelt, ikke de som bruker dem selvsagt, men gruppe mentaliteten bak, og fordommene som de er bygd på. (Bøker kan skrives om temaet naturligvis, og man kan snevre det ned til Nord-Finsk punk våren 1983 for eksempel, eller snevrere )
Eller, skinnjakker og boots, edm, r&b etc etc..Alt er fett!,Jeg digger det!, men det er pokker meg ikke nok. Ingen danser eller brøler hele tiden, da må du være ganske så hjernedød!
Uansett, da begynte jeg å forstå hva valget mellom kunst vs. underholdning kom til å dreie seg om for meg. Og det er et viktig valg for en som bedriver musikk (selv om det ikke er ett sort-hvitt svar). Ja takk begge deler! sier jeg, men om man må velge, er valget såre enkelt..