Jeg skrev egentlig to sider om denne sangen, og litt om tiden da den ble laget, men når jeg gjør det, forkaster jeg som regel bloggen uten å lese igjennom den en gang, og konkluder med at det er bare vås!
En teknikk jeg ikke nødvendigvis følger med alle sangene, skulle man kanskje tro. Men sangene har jeg jobbet på i flere år, og litt av moroa med dette prosjektet, er at jeg selvfølgelig velger sanger som jeg synest har tålt tidens tann.
Sangen ble skrevet for gitar, piano og kontrabass når jeg var 16-17 år.
Sammen med sanger som “March Of The Moors” (og mange flere) endte de opp med å bli repertoaret til mitt da nye band “Woo”.
Greien var at, etter mange år med fremføring av akustisk folkemusikk, roots, world musikk, var jeg klar for å dra det lengre. Jeg ønsket å ta inn eletronika, synther, østlig musikk, techno, funk og elektriske gitarer. Jeg ville også bruke rå makt for å presse instrumentene over smertegrensen om resultatet ble kult.
Denne filosofien har jeg den dag i dag.
Akkurat denne sangen ble også skrevet, med en festival i tankene (Dei Nynorske Festspela), fra heimbygda Ørsta.
Jeg ringte dem og presenterte at jeg hadde en sang for dem, og om de var interessert i å høre den,. Men jeg var for sent ute, og de ba meg vennlig om å «ringe opp igjen neste år».
Det skjedde aldri dog.