Lori

Jeg tenkte jeg skulle avdekke litt mer om fremtiden til dette prosjektet i dag. Selv små kunngjøringer har ganske så store konsekvenser for meg (over en fem års periode).  Derfor er jeg litt forsiktig med å utlevere for mye informasjon før eg er 100% sikker på at jeg kan levere!

Den store nyheten idag er at jeg kommer til å gi ut 15 album! Det betyr at musikken her vil bli tilgjengelig på ett av disse albumene. Alle albumene vil også være knyttet sammen til en større helhet. Ett stort verk. 

Dette har vært planlagt hele veien, men det er et stort prosjekt å få til. Og jeg tror det er første gang noe sånt har blitt gjort. Det vil bli enormt spennende! 

Men over til "Lori"

Den er i slekt med forrige sang "Backworlds" og er en slags andre sats til den. 

Denne versjonen ble spillt inn live (som vanlig) og er mindre selvbevisst og reflekterende (i forhold til Backworlds) Til gjengjeld er den en mer uhøytidelig  og utadvendt.  

Det tok litt tid å få orden på denne sangen, av en eller annen grunn.

Jeg husker at den var et "friskt pust" i mellom tyngre og mer alvorlige låter jeg jobbet på den gangen.

Det får meg til å tenke på at det er viktig å "skrive fra levra". 

Jeg setter meg ikke ned og komponerer når jeg er melankolsk, for å utløp for energi, eller for å dyrke en spesiell stemning. Jeg komponerer hele tiden, dag og natt, på bussen og ved middagsbordet. Musikken har ingen agenda. Den skal ikke funke med metalbandet, på dansegolvet eller på akustisk helaften.  

For meg personlig blir det å ha en agenda ofte en "fake" i kunst. For eksempel, synes jeg det kan være mindre "punk" å lage en punklåt, enn å skrive en intens folkevise, om stemningen passer meg bedre.

Likevel kan det bli vanskelig, når stemningen har gått sin vei, å jobbe videre med tanker som man en gang hadde. Og det tar tid å sette seg inn i stemningen igjen. 

Sånn sett blir jo det kunstig også,  Men lenge leve livsløgnen! 

Med meg på innspillingen: 

Geir Arne Ose Trommer

In My Town

Døden med omsorgstrang. 

In My Town ble skrevet i 2002.

Musikken er inspirert av nord-asiatisk folkemusikk (det vil si Russland og omegn), dette er musikk som jeg elsker! Det er ikke mange jeg kjenner som vedkjenner seg (til meg) å like denne musikken men jeg absolutt elsker den. Alt fra russisk ortodoks kirkemusikk, til gamle folkeviser fra Estland. Mange gode samtidskomponister er der også, (så her er det bare å gruglede seg til fremtidig musikk som skal slippes!) 

Jeg er veldig begeistret for asiatisk musikk generelt. 

Egentlig synest jeg all "ikke-vestlig" musikk er spennende, kanskje fordi vi blir tvangsforet på den vestlige varianten i så stor grad uansett (mye bra hos oss også for all del).

For meg har denne folkemusikken en krystallisert vakkerhet og stolthet. Det virker som den har blitt til under hardt trykk. Som snøkrystaller på den iskalde tundraen, over en klar stjernehimmel (for å komme med en alt for lang metafor ).

Hvor mye har den nådeløse og vakre naturen hatt å si for musikken og kulturen generelt?  Spørsmålet kollapser på sin egen dumhet, men det er ekstra tydelig i den Russiske (og nordiske) musikken.

"In My Town" ble skrevet som en kjærlighetssang, men etterhvert utover i sangen, forandrer den seg til en "kjærlighetserklæring" til alle som må lide. Enda lengre ut i sangen vrir temaet seg atter en gang: 

Nå er det døden selv som viser sin omsorg til de hardest rammede og kaller på dem. 

Tematikken er også inspirert av den samme kulturarven. På overflaten har man den uskyldige og naive fremtoningen men under er det mørke, dype og buldrende undertonene: De store kreftene mot det lille sårbare individet . 

Når det er sagt, liker jeg ikke å si for mye om tekster. Jeg har gjerne mange synsvinkler i tekstmateriale som forandrer seg under komposisjonsfasen (som kan ta mange år) Til slutt har teksten hatt flere betydninger og jeg har fått utløp for mange uttrykk gjennom den. Jeg jobber da med å la tekstmaterialet ikke bli for konkret eller knyttet opp mot en spesiell situasjon. Mer en erfaring eller følelse som jeg (og forhåpentligvis andre) kan relatere seg til. Derfor vil jeg ikke knyte mine tanker opp mot andres opplevelse av dem, med å beskrive dem for mye. 

Med meg på opptaket:

Geir Arne Ose: Trommer*

Bjørn Tore Kronen Tarranger: Trommer*

Trommemaskin: Trommer*

*Snakk om smør på flesk for et så minimalistisk rytmearrangement! Men alle bidro på sin egen fantastiske måte! **

(**Dessuten har smør på flesk også blitt en ganske vanlig tradisjon; til speilegg for eksempel. :o) 

March Of The Moors

"March Of The Moors” representerte sammen med en haug andre låter; starten på en ny retning for meg. 

Jeg hadde utforsket akustisk musikk med bandet Woo en god stund, men begynte å kjede meg. Jeg ville lage “grenseløs" musikk. Dette resulterte i at jeg sluttet i mitt akustiske orkester i 1996 og satset for fullt på mine storslåtte og uforskammede tanker om å lage "nymotens klassisk musikk for vanlige folk". 

Jeg gikk så langt at jeg tok et friår fra skole og sto opp "grytidlig" om morgenen, reiste til øvingslokalet, kjørt av min far, og jobbet og jobbet. Jeg skulle få dette til.

Jeg fikk med meg et ungt klassisk piano-talent: Rune Bjørneset. Han hadde vunnet kulturmønstringen og var glad i klassisk musikk, samt konseptuell og filosofisk tenkning ..også rundt musikk. Vi hadde mang en sær kveld med diskusjon, iscenesetting og tilrettelegging for optimal kunstnerisk "effekt" under øvingene. 

Ideologien var at der var ingen grenser. Alt kunne gjøres. 

Musikken strekte seg fra enkle drone-landskap til virtuose verk for piano og klassisk gitar. Jeg husker noen av verkene var så sære at jeg måtte bruke noe av tiden på å finne opp nye teknikker for å spille dem.

Med "March Of The Moors" derimot, husker jeg at vi diskuterte "scenene" eller "plottet" mer enn at vi øvde på den. Så den ble komponert etter en slags historie. Mye av musikken var tiltenkt bestillingsverk, filmmusikk og installasjons-musikk. Med andre ord ikke rock'n roll.

Instrumenteringen ble vanskelig å realisere i konsertform, men etterhvert startet jeg på nytt et band med denne tankegangen i bunn. Jeg tok med meg to av mine gamle venner fra "Woo" og kjørte på under samme navn. 

Tidligere, under innspillingen av "March Of The Moors" fikk jeg med meg Geir Arne Ose i studio for å legge ned trommer. Jeg ble så imponert av trommingen hans at jeg bestemte meg der og da for at han skulle spille trommer i mitt nye band om han likte det eller ei. 

Selv om konsertene våre ble sett på som både energiske og progressive i formen, hadde vi morsomt nok ikke noe spesiell forkjærlighet til hverken progressiv, eller hard rock, ikke engang rock. Men tankegangen var den samme. Unge, progressive (og festglade) gutter som blandet alt vi kom over som den høyeste selvfølge (..innenfor musikk altså:))

Mitt "rock ideal" har alltid vært: fandenivoldsk skamløs ambisiøsitet. 

Det var musikken som skulle sjokkere og utfordre. Ikke tekstene eller livsstilen; musikken var livsstilen. 

Så for meg er ekte progressivitet ingen sjanger, men en livsstil og et livssyn. 

Innspillingen er hentet fra min siste romjulskonsert i Ørsta, hittil. 

Nærmere sagt med bandet Woo på Ørsta Kulturhus, 2001.

Romjulskonsertene var alltid et høydepunkt! 

Liveopptaket er gjort av fantastiske Erik Valderhaug ved Lydkjeller'n AS 

Noen få elementer har blitt lagt til opptaket i ettertid for å bevare deler av den originale instrumenteringen. 

Og jammen ble ikke dette blogg innlegget like langt som sangen!

View fullsize

Fra julekonsert i Ørsta 2001, hvor denne inspillingen ble tatt opp

Foto: Turid Rogne

View fullsize

Andre sett (etter klesskift :))

Foto: Ole Johnny Kvalsund

You Are Holding Me Back

"You Are Holding Me Back" ble skrevet en varm sommerdag, nærmere sagt Juli i herrens år 2000 på Sunnmøre.

Jeg var på “ferie” fra Bergen hos mine foreldre og hadde en måned med kreative utskeielser der. Mange sanger ble født den sommeren. 

Instrumental-hooken ble laget etter intens improvisasjon med en looper. (En effekt som tar opp det man spiller og looper det slik at man kan spille opp på det igjen (tenk Bernhoft, i disse tider)) Jeg lagde timer med materiale bare på looperen den gangen.

Ideen var opprinnelig et slags rolig og melodisk kanon tema, som jeg bygde videre på. Nærmere sagt “funket” opp. Jeg er en ihuga fan av Motown, gammel funk og Rn’b. Jeg husker at jeg brukte flere år på å studere clavinet tankegangen og tonen for å bruke den på gitar.  Og på “You Are Holding Me Back” prøvde jeg å gå for den 60-70 talls clavinet sounden.

Låten ble spillt frekvent i konsert sammenheng med bandet Woo på beynnelsen av 00 tallet. Og jeg brukte da en Gibson dobbelhalset gitar for å spille elementer fra loop seansen. 

Jeg var så begeistret for den dobbelhalsede gitaren at jeg endte opp å bruke den på mesteparten av repertoaret og øvingene den tiden. Gitaren var tung å drakse på og spille med. Vi øvde 5 timer, 5 dager i uken og hverken skulderen eller ryggen min likte gitaren noe særlig. Jeg husker noen konserter hvor jeg var sengeliggende frem til konsertstart på grunn av mitt lidenskapelige forhold (til det to eggede monsteret) og det var absolutt verdt det. 

Sangen ble spillt inn i 2000 og var ment for utgivelse kort tid etter med bandet "Woo". Besetningen forandret seg plutselig og jeg forstatte min vante gang under navnet “Ninth Project” Utgivelsen ble aldri et faktum, men musikken viser en fin tråd mellom de to orkestrene som den strekte seg over. 

Medvirkende:

Geir Arne Ose: Trommer

Begeistret for dobbelhalset gitar, under en konsert på Vaskeriet i Kristiansand (2002)

Kilde: NRK