Denne sangen har en andre del som jeg tenkte å gi ut samtidig, men tiden strakk ikke til.
Opprinnelig var sangen tatt opp med mandriola, mandolin, banjo og sitar (av personlig utforskertrang glede!), men selv om jeg likte klangen av det, måtte de fleste instrumentene vike unna i produksjonen til slutt!, bortsett fra mandolinen som jeg så vidt klarte å få plass til.
Denne utgivelsen er en litt nedkortet versjon av sangen “Dark Breath”
Når jeg ser tilbake på dette året, er det utrolig hvor mye som har blitt gjort uten at jeg har tenkt særlig over det.
For eksempel spiller jeg (gjennomsnittlig) trommer, minst to dager i uken.
Jobber med tekster minst 3-4 dager i uken.
Synger i studio, minst 3 dager i uken.
Arrangering, komponering og øving, må gjøres hver dag.
Det jobbes på flere sanger samtidig hele tiden, i forskjellige stadier.
Og så er det miksingen og det tekniske. Dette ser jeg egentlig ikke på som en jobb, for den er så utrolig liten i forhold til resten, selv om den tar en del tid. Produksjonen i seg selv derimot, er litt av en jobb. Og så er det timene med kunst, og så litt blogg da, som jeg heller ikke ser på som en stor greie, bortsett fra at det må gjøres, og at det skal være klart hver eneste fredag morgen. (Jeg har måttet skrive blogg innlegg midt på natten på sykehus, eksempelvis..) Men det er jo gøy også da.
Musikken må jobbes på natt og dag, for å bli ferdig. Det var jo litt som forventet, men alt blir som regel betydelig større og mer omfattende enn man noen gang hadde forestilt seg (slik er det med alt her i verden), men jeg gir meg ikke før helsa måtte ta meg!, eller før jeg knekker sammen fullstendig. Og det er også litt forventet.
Så jeg må innrømme at selv om jeg elsker å jobbe med musikk, blir det deilig å slippe å ha en deadline hver fredag. Kanskje ta en frihelg, eller ta det litt rolig med syngingen under en influensa. Men det blir nesten litt skummelt også, etter å ha gjort dette så lenge, hva skal jeg ta meg til?
Det har uansett lært meg at om du virkelig, virkelig vil noe, så kan det umulige bli mulig. Om det er verdt det? Det er en annen sak. Gal må man uansett være.
Ps. Ingenting er gratis, ikke musikk heller faktisk.
Denne sangen startet mer som en «indie/post rock» type låt, men etterhvert som det ble jobbet på opptak og produksjon, ble den mer og mer «funky». Nesten litt Motown aktig. Langt fra det jeg hadde trodd.
Det er også en av de få sangene hvor trommer og resten av instrumentene ble tatt opp på rekordtid. De fleste instrumentene, og deler av arrangementet ble rett og slett improvisert inn på første forsøk.
Det er likevel mye som skal gjøres både før og etter opptakene. Spesielt med en sånn tilnærming, så det blir uansett nok å henge fingrene i.
Noen verk, blant annet “Summerfall”, ha blitt komponert i tyngre faser av mitt liv.
Som tidligere sagt, komponerer jeg ofte positive sanger når jeg har det litt tøft, for å motivere meg. Da komponerer jeg "toner" jeg desperat trenger å høre. Sanger som har noe konstruktivt eller i det minste vakkert i seg. Dette gjør at sangene betyr en god del for meg i mitt personlige liv.
«Summerfall» ble komponert når jeg var 21 år (til sammenligning ble verkene «Exo/Eos» komponert når jeg var rundt 18/19. «September» rundt 17/18 og The book Of Parallell Worlds» når jeg var 16/17)
Mange av verkene har blitt kortet ned for anledningen, men ikke “Summerfall". Jeg vurderte å lage en nedkortet versjon dog (uten instrumental delene i midten), men men, kanskje en annen gang..
Jeg ble inspirert til å skrive denne sangen (blant annet) av å høre på en organist øve i Nidarosdomen (det var tette, delvis atonale akkorder). Ellers, er den inspirert av min livslange fascinasjon for klassisk musikk (veldig kort forklart). Jeg ser ofte for meg harper, piano og fioliner, når jeg improviserer på gitar. Denne gangen valgte jeg å la noe av dette høres, ved å inkludere deler av strykerarrangement i sangen, spesielt på midt-partiene.
Når det er sagt, synest jeg at sangene blir likeså unike fremført bare på en enkelt gitar, eller andre instrumenter, det er nok ren orkestermusikk i verden. Så da ble det en god blanding, denne gangen.
Sangene "Gravity Hold", og "Serenade Saudade” er hentet fra et verk som heter “September”
Den sistnevnte ble egentlig kalt “Serenade to the lonely” men jeg følte at det portugisiske ordet “Saudade” var mer beskrivende. "Gravity Hold", ble opprinnelig kalt "Gravity don't fail me” og refererer til å prøve å ha bakkekontakt. Verket ble også komponert for vokal, hvor disse tingene kommer tydeligere frem.
Måneden september har alltid vært en stemningsfull tid for en gutt fra Sunnmøre. Så lenge jeg kan huske har jeg funnet det inspirerende å gå turer alene med tankene mine og naturen. Og spesielt på denne tide av året.
Høsten er en majestetisk tid som hinter mot refleksjon men også mot fremtid. For meg har høsten ofte bydd på mye spenning, og action. Kanskje det har noe med musikk å gjøre, da det typisk nok har vært en del konserter denne tiden.
Men før action'en starter, i et lite øyeblikk rundt september, da er alt ganske stille, og jeg ender jeg opp med å kjenne på roen.
Jeg får en følelse av at det er stille før stormen.. og det er en god følelse.
Mange sanger har blitt skrevet på denne tiden. Dette verket ble ikke bare komponert i september, men tatt opp, mikset og utgitt i denne måneden (men i forskjellige år). Ingenting av det var planlagt dog. Så det er en slags mystikk tilknyttet denne måneden for meg
Et par trivielle fakta:
Jeg ønsket å gjøre en utradisjonell miks på disse sangene. Men jeg skal ikke plage folk med detaljene.
Begger sangene er kortet litt ned, i forhold til orginalen, samt skreddersydd for å fungere best mulig både som enkeltlåter, og i sammenheng med sangene rundt dem i dette prosjektet.
Som vanlig, er denne sangen også en del av et større verk. Den er etterfølgeren av forrige ukes sang, "Xenophobia". Jeg kommer neppe til å gi ut flere sanger fra dette verket (selv om jeg hadde elsket å vise dere neste sang). Sammen med del en av verket, utformer tittelen på sangene en setning: "Xenophobia, the algorithm of hell".
De skarpeste leserne har kanskje skjønt nå, at dette prosjektet kunne strakt seg langt lengre en fem år, om man skulle inkludert flere sanger fra de forskjellige verkene (for ikke å snakke om retninger som ikke er representert her i det hele tatt). Takk Gud for at det ikke er tilfelle.
Sangen "Xenopobia" handler om fremmedfrykt og fordommer.
Om jeg jeg heldig, klarer jeg å presentere neste sang fra "samlingen" (som Xenophobia er fra) til neste fredag!
Det var rimelig knotete å få til denne produksjonen, selv om delene var klargjort og arrangert på forhånd.
Flere tempo, tonearter, gitarer og akustiske rom måtte prøves og jobbes på, før jeg kunne ta en avgjørelse (på hva som funket best). Av og til er det ganske tydelig hvordan disse tingene må bli, og tidvis er det et mareritt.
Sangen "Rationale" ble opprinnelig laget for å fremføres med akustiske instrumenter. (Jeg var ganske ung når jeg komponerte den, ikke myndig, for å si det sånn).
Men i mitt hode ønsket jeg meg aller helst at den skulle ha trommer og mer elektriske instrumenter.
Etterhvert kunne jeg realisere dette ønsket også (jeg var fremdeles ikke myndig).
Men under ferdigstillelsen av den (nå altså), var jeg litt usikker på om jeg skulle presentere en akustisk eller elektrisk versjon, delvis på grunn av at utrykket i sangen forandrer seg såpass mye i disse to variantene.
Jeg har ikke tenkt å gjøre det for vane å presentere flere versjoner av en sang her, så jeg endte på den elektriske, som er på en måte mer “aggressiv” enn jeg originalt tenkte. En mellomting var det jeg opprinnelig så for meg. Men jeg falt for friskheten og det faktum at denne låten typisk nok ble fremført rimelig friskt både på elektriske og akustiske instrumenter.
Denne sangen ble opprinnelig komponert og spillet inn med bandet "Woo", og er atter et eksempel på at: når vi pøste på med hard og energisk musikk på scenen, var det fint å jobbe med noe helt annet i øvinglokalet.
Som alltid (egentlig), ble også denne sangen en utfordring å få til. Dette var mest på grunn av at jeg slet med en kraftig bronkitt over en lengre periode, noe som gjorde det nærmest umulig å snakke, og ikke minst synge. Opptakene som ble gjort høres mer ut som en gammel sjøulk en sanger (noen vil nok mene at det alltid er tilfelle). Det var uansett rimelig irriterende, da sangen ellers skulle være så enkel å synge på.
Siden jeg gir ut en sang hver fjortende dag, har jeg begrenset tid på å fullføre sangene, og det er viktig å jobbe langt frem i tid med mange sanger samtidig. Og det var ikke den eneste sangen jeg fikk problemer med, for å si det sånn. Men av og til går det over stokk og stein, samme hvor hardt man jobber og planlegger ting.
Desto viktigere er det å nyte de gode friske dagene man har, og gi dem en ekstra tanke, de som ikke er så heldige.
Som nevnt i bloggen om “Exo”, er “Eos" er siste del av et større verk.
Hele verket har flere temaer, og selvstendige sanger, som ikke har blitt inkludert i disse to utgivelsene.
Jeg får tidvis spørsmål om hvorvidt tekstene til sangene er skrevet i ettertid, eller på et senere tidspunkt. Ofte er spørsmålet mer rettet mot: om de handler om direkte hendelser i mitt liv.
Det enkle svaret (på begge spørsmålene) er: nei.
De fleste tekster blir skrevet sammen med musikken, og de handler absolutt ikke om direkte hendelser i mitt liv. Jeg har alltid funnet det fascinerende og mest naturlig å tenke 'utover meg selv' når jeg komponerer.
Jeg er, som så mange andre, ganske nysjærrig, og glad i å filosofere over alt mulig rart. Både over mørke, (og tidvis) skumle temaer såvel som helt banale og morsome ting.
Jeg liker å reflektere dette i tekstene mine, men jeg synest fort det blir kjedelig og forutsigbart om alle tekster er alvorlige og komplekse, på samme måte som det blir forutsigbart om all musikk skal være enkel eller komplisert.
Jeg liker å analysere mine stemninger og følelser, se dem utenfra, prøve å finne andre sammenhenger hvor disse følelsene kan oppstå, i andre menneskers liv. Finne en slags universell grunnfølelse bak.
Etterhvert prøver jeg å renske lagene av dette rammeverket, til jeg kommer frem til et enkelt utrykk, en slags sannhet, som vekker eller representerer den følelsen. Stemninger er ofte mer abstrakte en følelser, (i min "kreative" terminologi). Resultatet blir naturlig nok koblet med diverse filosofier og andre tanker jeg har grublet på.
Det er det som er så fint med kreativitet!, å la tankene fly!
Så å skrive tekster om mitt eget liv, hadde vært utrolig uinspirerende og kjedelig for meg (og for andre).
Denne sangen er første del (vel, egentlig andre del,) av et større verk, som jeg kommer til å presentere her.
Jeg kommer ikke til å presentere hele verket dog, men de to delene jeg kommer til å gi ut, har blitt arrangert og produsert slik at delene henger sammen.
Jeg har kortet ned og kuttet ut både sekvenser og hele temaer som ellers ville gå igjen utover verket.
Med denne sangen har jeg kommet halvveis i femårs-album-prosjektet.
Hva skal jeg si til det?
Om sangen kan jeg si at jeg tok opp(mikset og redigerte) 6 forskjellige tromme-arrangement før jeg var noenlunde fornøyd. Det tok noen måneder, sammenlagt. Mye lignende greier har blitt gjort igjennom årene på denne sangen, som jeg skal spare dere for.
Om prosjektet hittil? Tja, noenlunde som forventet. Jeg hadde regnet med at det ble sykt tøft å produsere en sang annenhver fredag uten unntak, en del tid må også brukes på blogging og kunst delen. Det har blitt mange søvnløse arbeids netter, det skal jeg ikke legge skjul på.
Men det var jo hele poenget. Det skulle bli skikkelig, skikkelig tøft. Poenget var å pushe meg selv til bristepunktet. Om jeg klarer å levere , så er det fett. Om ikke så har jeg gitt alt. Det var poenget, ene og alene. Å utfordre meg selv til det ytterste av min kapasitet, fysisk og mentalt innenfor musikk.
Og det har jeg iallfall greid utmerket.
Men begeret er fremdeles halvfullt, så skål for neste halvdel!
Denne sangen var opprinnelig ment å være en slags forsats til neste ukes sang.
Begge sangene ble komponert, uten noen som helst tanke på hverandre, men var i produksjon ment å komme på samme album, noe som aldri skjedde.
Når det er sagt, er produksjonene av begge sangene, slik de er nå, ikke ment å ha noen sammenheng i det hele tatt.
Snakk om unyttig informasjon!
Det er uansett grunnen til at jeg fant det passe tilfredsstillende å gi dem ut etter hverandre.
Jeg komponerte denne sangen i begynnelsen av tenårene.
Sangen er en del av et helt album med sanger (som har navnet “Seconds For None”).
Helt siden starten forestilte jeg meg at dette var musikk som ikke ville begeistre alle, spesielt ikke fjortis-vennene mine. Derav navnet på sangen og albumet.
Musikken var ikke inspirert av “populær musikk", og jeg synest både musikken og tilnærmingen var for spennende, viktig og personlig til å skrinlegge. På tross av at jeg ikke kunne tenke meg noen jeg kjente som ville sette pris på den.
Men jeg måtte følge magefølelsen, hjertet, eventyrlysten og alt som jeg hadde fått ut av livet hittil, og ta det inn i musikken. Da ble det ikke så viktig å føye seg etter regler og etikette i musikken (jeg hater det faktisk). Jeg ville følge instinktet, og erfare mine egne regler, men ikke uten hardt arbeid! De ble ikke så viktig å være en del av en “musikk menighet”, eller følge spesielle musikk sjangrer. Jeg var trygg på meg selv, jeg kjente flammen min, den hadde vært der hele tiden.
Som individualist og som kreativ, misliker jeg uniformer generelt, ikke de som bruker dem selvsagt, men gruppe mentaliteten bak, og fordommene som de er bygd på. (Bøker kan skrives om temaet naturligvis, og man kan snevre det ned til Nord-Finsk punk våren 1983 for eksempel, eller snevrere )
Eller, skinnjakker og boots, edm, r&b etc etc..Alt er fett!,Jeg digger det!, men det er pokker meg ikke nok. Ingen danser eller brøler hele tiden, da må du være ganske så hjernedød!
Uansett, da begynte jeg å forstå hva valget mellom kunst vs. underholdning kom til å dreie seg om for meg. Og det er et viktig valg for en som bedriver musikk (selv om det ikke er ett sort-hvitt svar). Ja takk begge deler! sier jeg, men om man må velge, er valget såre enkelt..
“Corsair”, er basert på et tilfeldig øvings-opptak med bandet mitt “Ninth”. Med noen ekstra rytme-gitarer og sang for å sminke det litt opp, men ingen slag eller toner har blitt reorganisert eller klippet vekk.
Ganske praktisk å ha øvingslokale i selve studio. Mang et groove blir fanget tilfeldig på denne måten, og jeg har flere sanger hvor trommer og gitarer kommer fra absolutt første gjennomspilling med bandet.
De beste bildene blir aldri tatt tenker jeg, og som med musikk, er det mest spennende å fange de uforutsigbare og ukritiske øyeblikkene som skjer spontant, det gjør at jeg tar opp mest mulig, for så å nesten aldri høre på det igjen.
Improvisasjon har alltid stått sentralt i mitt virke som musiker, i kontrast til studio produksjon (som krever mye analyse). Mange sanger har rett og slett ingen fast form, men forandrer seg hele tiden. Corsair er en av dem.
Denne innspillingen er litt spesiell som sådan, da det virker som den ble tatt opp ganske clean med få effekter eller vreng på gitaren.
Dette har selvsagt mye betydning for hvilken retning improen tar. Normalt sett tror jeg vi brukte å kjøre på med mer tyngde, (humbuckere og vreng) enn på dette opptaket.
Her er en video med et par impro-utdrag fra Kina (med bandet mitt Ninth).
På slike turneer, må man bare ta med gitaren, og spille på det utstyret de måtte ha, (av og til har de ingenting!).
Og det er spesielt gøy når det kommer til improvisasjons-delen av settet, da kan man bruke utstyret for det det er verdt, og få maksimal ytelse ut av det.
Med meg på opptaket:
Bjørn Tore Kronen Taranger: Trommer
“Haunted" var en fast del av live repertoaret til bandet mitt Ninth i mange år.
Det minner meg på at jeg sikkert har mange live video opptak av den liggende, som jeg må prøve å få lagt ut en gang. Det kan være sånn passe moro å se på video opptak fra turnéer vi har gjort, men jeg ser sjelden på live opptakene. "Haunted" er en sang som forandrer og utvikler seg under konsertene.
Jeg må innrømme at min preferanse for å gjøre live opptredener lener hardt mot den energiske sorten, (om jeg må velge), det er det som ligger mest naturlig for meg, som et utgangspunkt. Dette er kanskje ikke bare bra, da jeg ofte ender opp med å spille mer aggressivt på konserter, enn deler av publikumet mitt kanskje liker, eller kjenner meg for. Men energien på scenen er en av mine "main highs" som utøver, og min form for ekstrem sport. Andre “must" for meg er, kontraster i musikken, dybde, og instinktiv improvisasjon. Og med dette å oppnå en slags transe. Noe som sikkert forvirrer de mest "radiovennlige" der ute. Men om publikum skjønner for godt alt som skjer musikalsk fra scenen, har jeg egentlig feilet.
...dessuten er der mer enn nok sukkerspinnere i musikkbransjen (de som hovedsakelig ønsker føye for å bli mest mulig likt). For meg personlig, blir det bare uekte og påtatt. Og da klarer jeg dessverre ikke å respektere det noe særlig. Og det tror jeg egentlig de aller fleste synest (men ikke si at jeg har sagt det ;)
Med meg på innspillingen:
Bjørn Tore Kronen Taranger: Trommer
Denne innspillingen, (som forrige sang) startet i Tarzana, (Los Angeles).
Kanskje det var den behagelige stemningen og det fine været, som gjorde at det ble tatt opp så mange rolige og minimalistiske sanger der borte.
Sangen ble derimot komponert noe tidligere, i en tid da vi fremførte mye hardtslående musikk med bandet Ninth. Da kobler jeg ofte av med å komponere noe som er motsatt av det vi spiller.
Ukas fun fact: Beaten på sangen er steppet inn (med føttene).
Opptaket av denne sangen ble startet på i Los Angeles. Miksen har over 200 spor: trommer, elektroniske såvel som akustiske, strykere, både elektriske og akustiske, 20 spor med gitarer, el pianoer, harper, spinett, 4 basser (synthbasser, kontrabass med og uten bue samt elbass) mm. Jeg valgte å mute alle sporene bortsett fra et par akustiske gitarer samt vokalen og noen små greier til.
Sangen har også to deler til som ikke ble med på utgivelsen.
Disse delene var tiltenkt en annen sammenheng og står separat fra enkeltsangen. Og enkeltsanger fungerer best i dette prosjektet.
Karma er en type låt som er vanskelig å si så mye om. Jeg spiller alle instrumentene selv, stort sett improvisert. På trommer tar jeg typisk tre opptak, med forskjellige ideer. Og så velger jeg det som funker best. Gitar er alltid et opptak per stemme, men gjerne flere gitarer. Bass instrument: typisk to opptak, ett hver, til de to beste tromme ideene.
Greien er å få trommene og instrumentene til å improvisere rundt hverandre, selv om man bare kan spille et instrument av gangen. Man må på en måte ha alle instrumentene med seg i hodet når man skal improvisere, slik at alle instrumentene klaffer sammen.
Så jeg forbereder meg mentalt ganske lenge før jeg starter.
Da unngår jeg bevisst å spille på noe instrument. Stort sett bare mediterer jeg over sangen. Det kan ta dager eller timer, men jeg vet når jeg er klar. Selve innspillingen går sjelden over to timer.
Selv om det er greit å være "varm på instrumentet" skaper man ofte grenser (og dårlige vaner) for sangen når man jobber på et spesifikt instrument, spesielt når man gjør alt selv, alt må klaffe underbevisst først. Og så er det bare å "ro det i land" kreativt.
Dette gjelder for låter som Karma, men ikke for alle sanger, og ofte er det en blanding.
I min erfaring står en sang aldri i ro, en sang blir aldri ferdig. Musikk er bevegelse.
Denne sangen har blitt fremført en god del, og var en fast del av repertoaret i flere år.
Jeg forbinder sangen faktisk med konserter, og utgivelsen er basert på et live-opptak med bandet “Woo”.
Med meg på inspillingen:
Geir Arne Ose: Trommer
